Videoforedrag og intervju med Gabriel Kuhn
Nettverk for dyrs frihet inviterte den politiske skribenten og oversetteren Gabriel Kuhn til Oslo for å snakke om boken sin «Sober Living for the Revolution». Se video av hele foredraget og les intervjuet vi gjorde etterpå.
“Sober Living for the Revolution” lecture by Gabriel Kuhn
Etter at Kuhn hadde presentert boken sin så hadde Nettzine for dyrs frihet forberedt noen spørsmål som omhandlet boken. Det hele ledet ut i en lengere samtale som du kan lese under.
Har du gjort deg noen tanker om radikal straight edge vil ha en mer naturlig hang til toleranse ovenfor mennesker som ikke er straight edge enn det den mer konservative utgaven av straight edge har? Absolutt. Et aspekt av boken er den sammenhengen jeg forsøker å dokumentere. Jeg er kun redaktør av boken, det er ikke jeg som har skrevet tekstene i den. Jeg har kun skrevet en innledning, utenom det så er det en samling av artikler og intervjuer som omhandler sammenhengen mellom venstreorientert politikk, radikal politikk og progressiv politikk og straight edge. Jeg forsøker ikke å fremstille straight edge som noen bedre form for å være progressiv eller venstreradikal, men det er en mulig form. En grunnleggende faktor er nettopp toleranse og respekt for mennesker som ikke er straight edge. For meg er det ikke avgjørende om en er straight edge eller ikke. Spørsmålet er heller på hvilken måte en er straight edge. Hvordan en kombinerer sin livsstil med sine politiske ideal. Det kan fungere like godt selv om en ikke er straight edge og det kan fungere om en er straight edge. Det er en kritikk som en ofte hører, at om en er straight edge så har en kanskje et konservativt ståsted. Dette på grunn av at ståstedet om å ikke ville benytte seg av rusmidler som alkohol og narkotika ofte forbindes med en form for puritanisme. Andre ser på straight edge som en form for moralisme og elitisme. Det finnes jo desverre et grunnlag for dette, da det finnes straight edge folk som har tolket på en slik måte. Hvis en har en radikal agenda så har en ofte behov for å bygge allianser med andre som kanskje ikke er straight edge. Hvis en kun er konservativ og moralistisk så blir en veldig satt fast i en homogen straight edge “klikk”. De fleste som er straight edge setter nok pris på å kunne henge med folk som kanskje ikke røyker og drikker overdrevet mye. Men at noen tar seg en øl en gang i blant bør jo ikke skape et problem. At det er en sammenheng mellom alkohol og undertrykkelse er et politisk problem, men at noen tar seg en sjelden øl blir en litt annen greie. Hvis en skal bygge allianser med andre på venstresiden så kan en ikke sette opp strenge regler for hva folk får gjøre og ikke gjøre. En massebevegelse kan aldri bygges opp rundt at alle må være straight edge. Det jeg prøver å vise i boken er at politiske ideal kan deles av både folk som er straight edge og folk som ikke er det. Spørsmålet om livsstil bør ikke komme mellom folk som i utgangspunktet har de samme mål.
Vi er som du vet en dyrevernspodcast. I intervjuet du gjorde med «Maximum Rocknroll» så sier du at du ikke innlemmer dyrevern i din definisjon av straight edge. Men ser du på dyrevern som en del av din definisjon av radikal politikk? Hva skulle inngå i min definisjon av radikal politikk? Da mener jeg radikal venstrepolitikk. Det er jo en kamp mot undertrykkelse og lidelse. Dette er jo selvsagt en kamp som går lengere enn å omfavne bare mennesker. Spørsmålet om dyrs rettigheter og dyrs frihet inngår dermed i definisjonen. Men det handler selvsagt om prioriteringer og om en kan forvente at mennesker i utsatte samfunnsgrupper skal ha mulighet til å legge ned masse energi i dyrerettighetsarbeid. Slike diskusjoner oppstår alltid, men det tar ikke bort for min del det faktum at en er mot undertrykkelse, mot lidelse og for rettferd. At dyrevern inngår virker selvsagt for meg. Hvis en som anarkist ser for seg et anarkistisk samfunn. Så er det vanskelig å se for seg et anarkistisk samfunn der alle mennesker er frie og egalitære, men så setter man alle andre dyr i bur. Ja, jeg synes at spesielt innenfor den anarkistiske bevegelsen i vest-europa så har dyrevern blitt en betydelig større del i disse kretser. Det har vært spørsmål som kanskje har tatt litt lengere tid før folk har tatt til seg eller tatt på alvor. Det finnes selvsagt fortsatt en del motstand innenfor den anarkistiske bevegelsen mot dyrevern. Noen argumenterer med at dyrevern kan være en form for distraksjon bort fra klassekampen, men jeg skulle nesten tørre å påstå at det er en minoritet. Vi har vel alle hørt det, eller møtt den typen reaksjoner. Jeg blir fortsatt overrasket over hvor provosert noen anarkister og venstreradikale blir av dyrevern. Dette gjelder i grunn også mennesker som er opptatt av økologi. For meg blir det veldig merkelig. Men hvis en tar et ekstremt eksempel der en person overhodet ikke tenker over sammenhenger og sosial undertrykkelse fordi han eller hun kun bryr seg om dyrevern. Der vedkommende forventer at en person som bor ved kysten i Senegal skal være vegan fordi det er den eneste riktige måten å leve på. Det blir et enormt stort krav å stille fra noen som bor i Stockholm eller Oslo og har lett tilgang til veganmat, noe mennesker i en liten by ved Senegal sin kyst ikke har. Det blir en helt annen situasjon. Hvis en begynner å fordømme andre moralsk så kan jeg se at noen tenker at dyrevern kan ha feil fokus. Men det skal sies at jeg sjelden har truffet noen som virkelig har hatt et slik ekstremt dyrevern ståsted.
Jeg tror ikke jeg har truffet noen for å være helt ærlig. Dette er i grunn også overførbart til straight edge. I de over 20 år jeg har vært involvert der så har jeg knapt møtt noen som har reagert negativt på at en person har tatt seg ei øl. Likevel så finnes det mange historier om straight edgere som er fordømmende over den minste lille ting. Det viser seg å være myter. Det er jo skrevet flere andre bøker om straight edge og spesielt den amerikanske delen av den kulturen. Da tenker jeg spesielt på «All Ages» og «Burning Fight» bøkene som Revelation gav ut. Da jeg diskuterte noen av disse bøkene med Brian (Catharsis/Crimethinc.) så mente han at de bøkene var lite representative og dårlige og at «Sober Living for the Revolution» var den eneste relevante og gode boken om straight edge. Anser du din bok som en reaksjon eller et motsvar mot disse andre bøkene? Det er jo smigrende å høre. Jeg har mye respekt for Brian og Crimethinc. Jeg hadde ingen tanke om at min bok skulle være en motvekt mot disse andre bøkene. Jeg ville gjøre en bok som dokumenterte koblingen mellom straight edge og radikal venstrepolitikk, delvis fordi det ikke fantes en slik bok. Likevel, det gjør ikke de andre bøkene dårlige. Hvis en vil litt om hvordan straight edge var på 80-tallet så fungerer All Ages bra som bok. Alle disse bøkene har jo total fokus på USA. Det finnes en bok som heter «The Past, The Present – a history of European Straight Edge 1982 – 2007» som kom ut sammen med en Birds of a Feather-skive hos Refuse Records. Den er desverre ikke så godt distribuert. De andre bøkene handler alle om USA. I «Sober Living for the Revolution» så har en stemmer fra mange ulike land i latin-amerika, europa osv. Sånn sett så har det vært et viktig bidrag å kunne fortelle hele straight edge sin historie, siden den delen utenfor USA knapt har vært dokumentert før.
Jeg føler også at straight edge noen ganger blir urettferdig anklaget for å være konservativt. Band som kanskje ikke var utpreget anarkister eller kommunister, de er ikke Manliftingbanner, de er ikke Refused. Men de har likevel et “politisk” engasjement, Youth of Today sang mot nasjonalisme på We’re Not In This Alone-skiva, Outspoken hadde en låt mot homofobi. Det ligger noe radikalt i bunnen også hos disse bandene. Om jeg til boken bare skulle tatt utgangspunkt i band som virkelig har gått inn for å definere seg som venstreradikale så hadde det nok ikke vært så mange å velge i. Da hadde jeg stått igjen med Manliftingbanner som alltid blir kjørt frem som et klassisk eksempel på kommunister som var straight edge. Utenom de så er det ikke så mange, det gjør hele prosjektet litt spennende men også veldig komplisert. Hele vegan straight edge greia på begynnelsen av 90-tallet var ikke så tydelig politisk. Selv om de dro frem positive ting som f.eks. økologi så hadde de også en god porsjon moralisme og elitistisk innstilling i bunnen på det hele. De var også preget av at de tok et militant ståsted som jeg personlig fant skremmende. Samtidig hadde du band som Chokehold som også ble definert som en del av vegan straight edge bevegelsen men som på samme tid had et tydelig sosialt engasjement, de var bl.a. pro-abort og mot homofobi. Jeg ville med boken gjerne få noen av disse bandene frem i lyset. Massemedia har jo desverre fokusert altfor mye på de konservative og militante aspektene av straight edge. Det er selvsagt en vinkling som fungerer mye bedre i media. I Salt Lake City så var det jo en straight edge-gjeng som havnet i et slagsmål og en gutt ble drept. Det er jo ekstremt tragisk. Likevel, poenget mitt er at majoriteten av de som er straight edge har ikke for vane å sloss og drepe.
Hadde det eksistert like mange hardlinere som det finnes intervjuer med hardlinere så hadde jo hardline vært stort. Hardline fikk jo en voldsom omtale til å være relativt få personer. Hardline er et godt eksempel. Hardline hadde ganske mye innflytelse på sett og vis, men selve kretsen, altså antall personer var jo utrolig få. Mye av hardline går faktisk tilbake til kun en person og det er Sean Muttaqi. Han var høylytt, skrev mye og var aktiv. På grunn av han ble disse tankene spredt. Det var ingen stor gruppe med mennesker. Den perfekte straight edge fanzinen på 90-tallet hadde gjerne et intervju med en eller annen representant for hardline, en representant for Krishna-core og kanskje et Ebullition-band. Presis! Da hadde man dekt hele spekteret i USA. Av de så man kunne si at hardline er en minoritet. Det kan man med stor sikkerhet si. Hardline som merkelapp har kommet noe tilbake i totalt nye sammenhenger, gjerne i forbindelse med høyreekstremisme. Uansett hvor kritisk man er til hardline så kan man aldri hevde at hardline var en rasistisk bevegelse. At en ser at høyreekstreme nå benytter den merkelappen har ingenting med den originale hardline-bevegelsen å gjøre. Det eneste fellestrekket kan være den ekstremt militante innstillingen. De deler kanskje også noen idealer om renhet og styrke? Ja, at man kjenner seg bedre enn andre osv. Det var jo en del av hardline. Kanskje også aspektet med å leve naturlig, der de definerte homoseksualitet som noe unaturlig. Når en konfronterte hardlinere med dere utalte homofobi så svarte de som regel at de ikke hadde noe mot homoseksuelle, men at de ikke annså det som naturlig å leve på den måten. Noe jeg synes er veldig rart. All seksuell atferd som ikke førte til barn var unaturlig. Det er vel slike ting som kanskje høyreekstreme-kretser kanskje plukker opp, “at det finnes en riktig måte å leve på og vi representerer dette”. “Vi har rett og alle andre tar feil”.
Du er på USA sin “No fly” liste. Ja, men det er nok ikke fordi jeg er straight edge. Hva tenker du om det forfølgelsen som har pågått mot dyrevernere og likesinnede under dekket av krigen mot terror? Det er interessant, jeg har fortsatt problemer med å bestemme meg. Mye av det er så absurd at man mest har lyst til å le. Personlig så synes jeg ikke at det spesielt morsomt at jeg ikke kan reise til USA, jeg har f.eks. mange venner der. På andre siden så tar jeg det ikke så tungt, jeg har et bra liv, jeg må ikke reise til USA, det finnes mange andre land jeg kan reise til. Sammenlignet med mange andre mennesker i verden så er jeg veldig priviligert som har såpass stor bevegelsesfrihet. Disse motforanstaltningene i kampen mot terrorisme har gått så langt at det bare blir komisk. På andre siden så finnes det jo eksempel på mennesker som har vært involvert i f.eks. SHAC-kampanjen som har havnet i fengsel i flere år og da blir det ikke lenger komisk. Det finnes eksempel på folk som absolutt ikke har gjort noen ting og er 100% uskyldige. Mennsker som kun har drevet med informasjonsarbeid som en del av en kampanje. Ting som kan sidestilles med det vi driver med her i kveld. At den type arbeid skal forfølges er jo skandaløst, det er åpenbart. Motforanstaltningene er fortsatt fokusert mot en bestemt type aktivister. Mange i USA tror kanskje at den type forfølgelse skal beskytte majoriteten i samfunnet, at det på sett og vis henger sammen med deres sikkerhet. For at de skal føle seg sikre så må disse aktivistene sitte i fengsel. En har jo enkeltsaker som f.eks. Eric McDavid som fikk 20 år i fengsel for kun å ha planlagt Earth Liberation Front aktiviteter. Det er problematisk å bygge opp en massebevegelse mot disse motforanstaltningene siden det fortsatt er for få som berøres og for mange som kjøper argumentasjonen til myndighetene. Det er synd, for det er absolutt nødvendig å bygge opp en bevegelse som driver en hard kampanje mot alt fra relativt små greier som “No fly”-lister til folk som blir idømt lange fengselsstraffer. Jeg må få legge til at “No fly”-listen ikke er morsom i seg selv heller, den spiller kanskje ikke en så stor rolle for meg som er priviligert. Men for mennesker som kanskje er avhengig av å jobbe i USA eller som kanskje har familie der, da blir jo den listen en del av en sosial og økonomisk urettferdighet. Da utarter den listen seg som et veldig stort problem. Hvorfor tror du at du har blitt en av de personene som amerikanske myndigheter mener at majoriteten bør beskyttes mot?
De gjør jo en utrolig dårlig jobb når de setter opp slike lister. Det virker totalt tilfeldig. Derfor er jo et håp en kan ha at ens egen status på listen kanskje blir endret. Til og med konservative kretser i USA har jo begynt å kritisere disse listene. Det er flere tusentalls mennesker på dem, noe som i seg selv gjør listene og informasjonen vanskelig å håndtere. De som virkelig planlegger det amerikanerne kaller “et angrep mot deres nasjonalsikkerhet” finner jo alltid en måte å snike seg under “radaren” på. Derfor håper jeg at myndighetene i USA skal ta inn over seg at disse listene kanskje ikke betyr noe fra eller til og dermed kanskje fjerner flere tusentalls navn fra dem. Det var vel helt tilfeldig at jeg havnet på den listen. Sist jeg reiste til USA i 2005 så hadde jeg noen måneder i forveien vært i midtøsten og noen afrikanske land bl.a. Sudan. Da jeg ankom flyplassen i Philadelphia så ble jeg avhørt, først av vanlige “immigration officers”, men etterhvert så kom også en terrorist spesial agent fra F.B.I. Det var en kombinasjon av at de fant disse stemplene i passet mitt og at de så gjennom min bagasje og fant et par bøker som de ikke likte. Det var virkelig ingenting spesielt, jeg hadde med en bok om Black Panther Party sin historie. De så også gjennom min adressebok og fant et par adresser de ikke likte. Det var det, derfor havnet jeg på listen. Jeg tror ikke de har ressurser i USA til å følge med på hvem i europa som er engasjert på venstresiden, selv om det absolutt er mulig. Hele greia med “No fly” list er at en ikke får noen forklaring på grunn av nasjonal sikkerhet. Det er Gabriel K. og Josef K. Hehe. Ja. Det er jo skremmende at om de skulle begynne å f.eks. sette alle dyrevernaktivister på “No fly”-listen så har de mulighet til å gjøre det og de som havner på listen har ingen mulighet for å gjøre noe med det. Det er jo skandaløst.
Du nevnte SHAC, finnes det andre dyrerettighetsaktivister du har engasjert deg for? Jeg har nok mest hatt kontakt med folk fra Earth Liberation Front. Jeg hadde kontakt med en person fra Animal Liberation Front, men jeg tror kanskje ikke de ønsker at jeg skulle nevne de ved navn. Det er vel alltid mellom 5 og 10 ulike fanger som jeg korresponderer med og har kontakt med. Ganske mange har bakgrunn fra straight edge, som er mitt politiske miljø. Kan du sende «Sober Living for the Revolution» til de som sitter i fengsel eller vil den bli stoppet? Det er et godt spørsmål. Mange av de fangene jeg har kontakt med i USA får en ikke lov til å sende bøker til, det må gå via en offisiell bokdistributør. Om det blir sendt formelt og via riktig fremgangsmåte så skulle nok boken komme frem. Min personlige historie om at jeg havnet på “No fly” listen ble publisert i et fange solidaritets-magasin i Canada og den ble jo distribuert til innsatte. I det første intevjuet i boken din så forteller Ian MacKaye om en Fugazi-fan som klager på at Fugazi ikke har noen låter som omhandler veganisme. Fugazi sitt svar er selvsagt at alle låtene deres er vegan fordi ingen av bandmedlemmene konsumerer kjøtt eller meieriprodukter. Ian MacKaye irriterer seg over denne personen som klager fordi vedkommende går i vegan Dr. Martens. Ian MacKaye mener at det å ta til seg og fronte denne mainstream-estetikken, der skinn blir fremstilt som noe moteriktig blir et dårlig “statement” for en veganer. Er det noe du har brukt tid til å tenke på? Jeg synes det var et veldig interessant argument. Jeg hadde aldri tidligere tenkt på vegan “skinn” på den måten tidligere. Jeg har ikke en gang tenkt at Dr. Martens var så moteriktig. Personlig så har jeg aldri vært interessert i Dr. Martens hverken av ekte eller falsk skinn. Jeg synes absolutt Ian MacKaye har et poeng. Han sier jo at utgangspunktet for at mennesker kjøper Dr. Martens er fordi de er trendy. Det er jo vanskelig å se om Dr. Martens er laget av ekte eller falsk skinn og dermed bidrar en indirekte til at skinn selges selv om de en selv har er “fake”. Det ligger noe i det. Jeg tror det virkelig blir relevant når det kommer til gjenstander som virkelig er trendy som f.eks. Dr. Martens. Hvis det derimot er snakk om en tilfeldig vegan joggesko så tror jeg ikke det er like godt grunnlag for å si det. En kan ikke slå ned på alt som er “fake”/veganprodukter. Men når det kommer til fake Dr. Martens og et par andre produkter…
Han er nok ikke fan av den vegan “skinnjakken” som Dennis Lyxzén ofte er avbildet i… Nettopp, når det kommer til skinnjakker og den type ting… der er det et interessant poeng. Det er ingen fra Norge med i boken din. Hva vet du om radikal straight edge i Norge? Når det kommer til Norge og straight edge så hadde en vel Sportswear og Onward på slutten av 90-tallet og en snakket om en old-school revival. Dette var jo band som kanskje ikke var så uttalt radikale. En hadde jo også denne filmen «Slipp Jimmy fri» der noen vegan straight edge dyrevernaktivister er med. Det var faktisk sist gang jeg hørte noen kobling mellom Norge og radikal straight edge. Bortsett fra det så må jeg innrømme at jeg ikke vet så mye. Har det eksistert noen scene for det? Det eksisterte i en periode et radikalt straight edge-miljø i Stavanger rundt bandet Purified In Blood. Ja, det stemmer. De var jo også internasjonalt kjente. Der jeg kom fra i Skien så hadde vi Washington Disease som var tungt influert av Manliftingbanner der vi var innmeldt i trotskisk-organisasjonen Internasjonale sosialister i en periode hele gjengen. Hele straight edge scenen der var knyttet til husokkupasjoner, miljøvern og antirasisme. Den Umeå straight edge-scenen ble jo så stor i Sverige. Den fikk jo enorm oppmerksomhet på 90-tallet. Straight edge der var jo ofte koblet til progressiv politikk. I Sverige er vel tendensen nå som i mange andre land at straight edge og hardcore-scenen har blitt rimelig upolitisk. En kan si at politikk og aktivisme ikke har noen særlig stor prioritet lengere. En har jo fortsatt band som Anchor. Absolutt, det er et veldig godt eksempel på det motsatte. Selv om alle i hardcore-scenen ikke er så aktive som en kanskje skulle ønske så ser en jo likevel at deres holdninger er progressive og venstreradikale. Det i seg selv er jo veldig positivt. I andre land så har en jo sett at den høyreekstreme innflytelsen har blitt veldig sterk i hardcore og straight edge, noe som er kjipt. I den norske straight edge-scenen så hadde jo f.eks. Onward radikale tekster. Selv om det kanskje ikke var et band en forbandt med å gå i demonstrasjoner, eller spesielt knyttet til blitzmiljøet. Likevel tekstene er fylt med radikal politikk og filosofi. Føler du at den noe mer radikale utgaven av straight edge i Umeå har satt sine spor?
Absolutt. Selv om straight edge-scenen i Umeå ikke er den samme i dag som det var på 90-tallet så merker jo at straight edge har satt sine spor. Det finnes fortsatt møter og arenaer i Umeå der alkohol er “bannlyst”. Personlig så synes jeg det er bra. I Stockholm der jeg bor så er det jo rake motsetningen. Normen i Stockholm er at en drikker alkohol når en omgåes i venstreradikale kretser. I blant så blir en lei? I blant kan det litt for mye. Noen ganger kommer den stemningen der en ikke føler seg så komfortabel. I Umeå er det definitivt annerledes. Jeg synes alltid det er interessant når venner jeg har i Umeå kommer til Stockholm for et evenement og alle der er fulle. Det virker som de fra Norrland alltid blir like sjokkert over hvordan alkohol er normen i Stockholm. En ser jo også at dyrevern og veganisme har satt sine tydelige spor når en besøker Umeå i dag. Absolutt. Selv om kanskje noen har distansert seg fra merkelappen og ikke kaller seg straight edge lengere så er fortsatt normen om rusfrihet og veganisme alltid tilstedeværende. Jeg registrerte jo i boken din at Dennis Lyxzén som vi tidligere har intervjuet i podcasten vår ikke lenger kaller seg straight edge. Han ønsket ikke lengere å bruke ned merkelappen. Hehe. Han har vel likevel fortsatt sin straight edge-tatovering. Det er jo også et interessant spørsmål, en vil leve rusfritt men har kanskje ikke behov for merkelappen. Noen føler straight edge-merkelappen er litt barnslig eller uproduktiv der den skaper et slags skille. Delvis så er det en kritikk jeg kan forstå, men merkelappen skal heller ikke undervurderes. Det hjelper hvis en ser seg selv som en del i en større sammenheng, der en føler et felleskap. Personlig så ble straight edge merkelappen veldig viktig for meg i 16-17 årsalderen fordi jeg var veldig isolert i en liten by i Østerrike. Jeg var ikke interessert i ruskulturen, derimot så var jeg veldig interessert i subkultur, hardcore/punk osv. Derfor føltes det utrolig bra å få vite at det fantes en slags bevegelse. Jeg hadde nok aldri hørt den type livsstil innenfor de rammene om ikke en slik merkelapp hadde eksistert. Derfor er jeg ikke kritisk til straight edge merkelappen. Jeg mener det er i Umeå straight edge-bandet Bloodpath sitt demokassett-cover det står noe interessant om dette med merkelapper. En er født med ulike merkelapper som en ikke på noe vis kan velge selv f.eks. mann eller kvinne, svart eller hvit o.l. Bloodpath skriver at de har som mål å ta til seg alle de positive merkelapper som eksisterer som f.eks. straight edge, vegan, antirasist o.l. Det synes jeg også er et godt eksempel. En vil kanskje vise omverdenen at en har bestemt seg å leve på en annerledes måte. Det er dermed ikke sagt at om en selv har tatt det valget at en forventer at alle andre også gjør det. Man er klar for å forsvare de valg en har tatt og en skjemmes ikke over de, da kan slike merkelapper hjelpe. Jeg synes det er helt ok at mennesker ikke bare kaller seg for avholds eller rusfri. Du X’er opp?
Ja, klart. Straight edge, det er ikke noe feil med det. Alle politiske begrep har en komplisert historie. Kanskje visse aspekter rent historisk en ikke identifiserer seg 100% med, noe som kan være spennende å diskutere. Det var jo også noe av bakgrunnen for å gjøre den boken, straight edge har en verdi, det er noe positivt. Med den boken så fikk du jo bevist hvorfor du identifiserer deg meg straight edge. Det ligger noe mer bak enn bare stereotypien med college-jakke og Nike-sko. Ja, det var nok delvis meningen. Hva er din favoritt dyrevern-låt? Jeg synes ofte det er bra å gå tilbake til røttene og vil derfor velge «No More» av Youth of Today. En låt de fleste kjenner til, men ofte glemmer man å virkelig lytte. Den låten var oppstarten til masse. Tusen takk for intervjuet!
